top of page

Det er lesekrise! Løp og les, men ikke på skjerm!

Innlegg av Paolo Haaland Scarbocci, Universitetslektor i digitale medier

& prosjektleder for Didaktisk digitalt verksted (DDV) ved Universitetet i Stavanger




Jeg har ikke noe mot bøker, jeg liker godt bøker, men bøkenes korsfarere synes å ha mye mot det digitale og oss som velger å sette søkelyset på mulighetene det gir for læring.


Skuespiller Ane Dahl Torp har siden forsommeren fått med seg NRK på en kampanje mot skjermene. I august fulgte politisk redaktør Tonje Sofie Aglen opp med en kronikk inn mot valgkampen, med adresse til politikerne. Nå nylig (23.9) fikk Ane Dahl Torp, forfatter Maja Lunde og deres meningsfeller åpen mikrofon til å fremføre sitt budskap i Lørdagsrevyen.


Mediene og mye av forskningen har stilt dette opp som et narrativ hvor skjermene konkurrerer mot bøkene. Debatten har så blitt redusert til en tallkonkurranse om hvilket klassetrinn skjerm skal introduseres på.


Begrepet skjerm gis ingen nærmere definisjon og debatten utelater de pedagogiske begrunnelsene, til tross for at det vi egentlig diskuterer er teknologienes plass i en læringskontekst.


Debatten skiller ikke mellom hvordan digitale skjermmedier brukes av barn og unge i en fritidskontekst i forhold til hvordan skole og utdanningsinstitusjoner forankrer deres bruk inn mot fagplaner og kompetansemål.


Det tas heller ikke høyde for hvordan digitale verktøy kan være med på å bidra til å variere undervisningen. Og de færreste tenker over at barn og unge fortsatt leser mye og mange ulike tekster, men at lesingen nå i større grad skjer i andre medier enn tidligere.


Hva om det ikke er noe galt med leselysten til de unge, men kanskje heller at forskningen og PISA-undersøkelsen ikke klarer å fange opp de hurtige mediekulturelle endringene som skjer i vår tid?


En verdiladet debatt uten selvkritisk filter


Kritikerne etterlyser mer kritisk tenkning, paradoksalt nok uten å være selvkritiske til egne fremstillinger. Skjermdebatten har lenge vært preget av å innta et verdiladet kulturkritisk perspektiv, hvor man lengter tilbake til det håndgripelige.


Bøkene ses på som den gode, høyverdige og riktige måten å lære på. Digitale medier anses som annenrangs, en del av en underholdningsindustri og er kommersielle produkter. Særlig NRK har i liten grad gitt plass til motstemmene, men de norske mediene generelt har omfavnet Ane Dahl Torp og hennes tankegods. Politikerne har i tur og orden hektet seg på. Felles for Torp, mediene og politikerne har vært at de har lest seg opp på et par forskningsrapporter, hvor blikkene deres leter etter de negative sidene ved skjerm.


Et eksempel på dette er Unesco-rapporten. Denne rapporten har blitt lagt frem som et bevis på at mobilforbud i skolen er veien å gå. Ved å lese rapporten i sin helhet vil man oppdage at den er kompleks og tar flere forbehold.

Rapporten understreker betydningen av at lærere og fagpersoner skal ha en frihet til å foreta pedagogiske og didaktiske vurderinger. Analoge så vel som digitale ressurser skal tas i bruk, gjerne i kombinasjon som to størrelser som jobber sammen, fremfor som motpoler.


For selv om mobiltelefoner kan være forstyrrende for undervisningen og ta bort fokuset fra læringen, så kommer vi ikke bort fra det faktum at skolen har som oppgave å gi opplæring på hvordan mobiltelefoner og annen digital teknologi kan brukes med fornuft og god forståelse. Ikke bare fordi det vil kreves inn mot det fremtidige arbeidsliv, men og som en del av deres nåværende livsmestring.


Lesing er ikke bare en semantisk kompetanse i det å beherske det menneskeskapte språket. Det er og å lære seg maskinenes språk, deres algoritmer og ha ferdigheter og kompetanse nok til å skape dem, forstå og påvirke dem. I forarbeidet til læreplanene (NOU 2015:8) ble det understreket at elevene skal opparbeide seg metakognitiv kompetanse, hvor de blant annet skal «lære å lære». Det presiseres og at «digital kompetanse må komme til uttrykk i alle skolefagene».


Ane Dahl Torp og hennes tilhengere bruker forskningen som en form for «confirmation bias» til å bygge opp om det anti-teknologiske skjermmantraet, hvor Torp vil knuse nettbrettene. Bekymrede foreldre opptrer som militsgrupper på Facebook og henter frem anekdotiske eksempler fra egen hverdag om egen avhengighet til Netflix, Snapchat og diverse apper.


Egen avhengighet trekkes frem som grunnlag for hvorfor barn og unge ikke skal bruke dette på skolen. Ingen av dem finner på å reflektere over at skolebruken skal være kunnskapsbasert og knyttet til et faglig innhold, mens deres eget standpunkt er opplevelsesorientert og basert på hva kjendiser mener.


Så kan det være verdt å minne om at også litteraturen opererer innenfor en forlagsindustri og sjelden løper av veien for litt underholdende innhold. Maja Lunde skal tross alt og selge litt for å tjene til livets opphold.


Vi må møte de nye teknologiene med kompetanse og kunnskap!


Det er på tide at teknologikritikerne kommer ut av sitt ekkokammer. Teknologiforståelse kan ikke overlates til en fritidskontekst alene, slik det langt på vei har vært til nå. Å låse kilder til kunnskapsbygging, som er allestedsværende ellers, inn i et skap eller forby dem, for å bedre læringsmiljøet i skolen, kan umiddelbart føles bedre for lærere og elever. På sikt gjør vi den oppvoksende generasjon en bjørnetjeneste. Kanskje er det nettopp derfor TikTok har tatt grep om dagens unge.


Den norske skjermdebatten minner om en Drillo-taktikk hvor vi legger oss bakpå og kanskje tar en mulighet om det føles trygt. Europa er langt mer offensive enn oss og velger å gå for en Digital Educational Action Plan.


Kunstige intelligenser og digitale medieteknologier smelter sammen, omformes og kommer i nye utgaver hver dag. Det er viktigere enn noen gang at vi møter de nye teknologiene aktivt, med realisme og med ny pedagogisk kunnskap!




543 views0 comments

Komentáře


bottom of page